| Hovedsiden |
Oversettere:
Christina Skaland
Sveinulv Herring
Webjørn
Solli |
Forfatter:
Guido van Rijkom |
INTERNETT:
|
WEBDESIGN:
Webjørn
Solli
|
|
|
HELGELAND
av Guido van
Rijkom
Kap.
1.2 Helgelands geografiske plassering
|
|
Hovedsiden
| Helgelands hovedtrekk
| Historisk perspektiv
|
"Mitt navn er
Petter
Dass,
og jeg bor ved verdens ende", skrev Petter Dass fra sin heim i Alstahaug til en
poet-venn i Bergen (Halse 1971).
Hans ord er ikke en "presis" beskrivelse av
Helgelands beliggenhet, men mer den subjektive, eller "folkelige" plassering av
denne delen av Nordland, fylket som Knut Hamsun beskriver som "Riket bak de hundre
mile".
Helgeland på Norges ytterste kant figur
1.1, gir en indikasjon av Helgelands plassering i Norge. I flere beskrivelser utgjør de
tre nordligste fylker av Norge; Nordland (hvor Helgeland utgjør den sydlige del),
Troms
og Finnmark til sammen Nord-Norge. De tre fylkene utgjør 35% av
Norges flateinnhold, men
har bare 11% av landets befolkning. Befolkningstettheten er 4 personer pr km2.
Til sammenligning kan nevnes at de fire fylkene rundt
Oslofjorden har en gjennomsnittlig befolkningstetthet på 107 personer pr km2 ,
mens Nederland har en tetthet på 452!
John (1984) har en inndeling av Skandinavia i flere soner,
basert på en kombinasjon av naturgrunnlag, økonomisk aktivitet, befolkningstetthet og
den sosio-kulturelle beliggenheten ut fra et historisk perspektiv. (fig.
1.2). ved en slik
regioninndeling blir Nord-Norge (unntatt øykommunene i Lofoten og Vesterålen), betraktet
som en del av det arktiske Norge og norsk Lappland.
Det beskrives som et økonomisk
marginalt område som på mange måter fremdeles kan betegnes som "pionerenes
utpost".
John referer til den sosialpolitiske posisjon Nord-Norge
har hatt i nor sk historie. Etter at vikingehøvdingene nordpå ble brakt til taushet i
tidlig middelalder, kom store deler av Nord-Norge under politisk og økonomisk kontroll av
byer langt sør for landsdelen.
De viktigste maktsentra i Norge, som kontrollerte store
deler av tidligere nordnorske vikingeområder, var henholdsvis Nidaros (Trondheim), Bergen
og Kristiania (senere Oslo) som ble landets hovedstad i 1914. (Bergen ble kontrollert av
København i dansketida mellom 1319 og 1814).
I dag kan Oslo og byens omliggende distrikter anses som
Norges nyeste "kjerneområde".
Etter vikingtida har altså Nord-Norge (inkludert
Helgeland) blitt liggende stadig fjernere fra nasjonens sentrale områder.
For å
illustrere dette kan vi ta følgende eksempel: Byen Mosjøen ligger midt i Helgeland, den
ligger ca 1000 km fra Oslo sentrum. Mosjøen ligger også midt i Norge, det viser hvilke
enorme avstander vi snakker om.
Mange kart over Europa, som viser Skandinavia, stopper opp
ved den 62. breddegrad. Sannsynligvis for at dette enorme området betraktes som
"tomt".
Nord-Norge inntar heller ikke noen framtredende rolle i
andre kjente kartutgivelser som beskriver europeiske kjerneområder og periferier.
Sør-Skandinavia regnes å tilhøre
"storsentret", mens Nord-Norge ser ikke ut til å eksistere. Eksempler på slike
kart er presentert av Burnet et al. (1989).Til toppen av siden |
|
|