Etter å ha sett på Helgelands beliggenhet, og
dessuten trukket opp dets fysisk-geografiske grenser, tar vi nå en nærmere titt på den
historisk-geografiske og topografiske formen på Helgeland (se figur 1.4).
Både ifølge
historiske dokumenter, som "Helgelandske Beskrivelser" fra 1700-tallet (skrevet
av fogd Peder Brock Angell og prest Morten Sommer), og dagens informasjonskilder, er
beliggenheten til den historiske regionen Helgeland mellom to øyer: "Nordre
Helgelandsflesa" i nord og "(Søndre) Helgelandsflesa" i sør.
Tidligere markerte disse øyene posisjonene til to områder av kystleia som var svært
vanskelig å passere med båt, henholdsvis "Rotet" og "Ryingen".
Mellom disse øyene ville sjømannen være i øygruppen Helgeland som, som før nevnt, er
en klart definerbart fysisk sone.
For å se på Helgeland historisk-geografisk, må vi så langt tilbake i tid som til
middelalderen. Da ble Helgeland kalt "Helgelands len", og var (a royal
fief)
under det større "Bergenhus len" med maktsete i Bergen, som hadde kontroll over
nesten hele Nord-Norge. "Len"-et ble styrt av "lensmenn" som ivaretok
interessene til hovedadministrasjonen (i dette tilfellet var den dansk).
Senere ble "Helgelands len" til Helgeland fogderi", men den
administrative betydningen forble den samme. Det var delt i to "halvfylker"
eller "sysler" (Rødøy og Herøy), en deling som hadde sine røtter i tidlig
middelalder.
På 1600-tallet var Helgeland fogderi under Nordlands amt, som senere ble Nordland
fylke. Før middelalderen, i vikingtiden, utgjorde Helgeland den sørlige delen av
"Hålogaland", et navn som omfattet alle landområdene tilhørende
"Nord-vikingenes" imperium.
Helgelands administrative grenser har ikke alltid vært de samme. Så vel i nord som i
sør har det skjedd forandringer i de ytre grensene. Inntil i 1658 var det som i dag er
Bindal kommune en administrativ del av Namdalen, som nå utgjør den nordre del av det som
i dag er Nord-Trøndelag fylke. Men kirkelig sett har alltid den nordlige delen av Bindal
tilhørt Brønnøy menighet på Helgeland.
I 1658 ble Bindal delt opp i en nordre og en søndre del. Den nordre delen ble
overført til Helgeland fogderi. Og endelig, i 1852, ble også søndre Bindal tilsluttet
Helgeland. Helgeland ble større i sør, men mistet land i nord.
Administrativt sett har den sørvestlige delen av det som i
dag er Gildeskål kommune alltid tilhørt Helgeland, mens resten av Gildeskål tilhørte
Salten (kirkelig sett har hele Gildeskål alltid vært tilknyttet Salten) (K. Jacobsen
1991, s.5).
Det kan umulig forbli ubemerket at indre Helgeland har fått
lite oppmerksomhet så langt. På det velkjente "Norlandiakartet" (fra ca.
1750), som gir en kartografisk presentasjon av det som i dag er Nordland fylke, ser indre
Helgeland ut til å ha skrumpet inn til et område på bare noen få kilometer, mens
kystdistriktet er godt skildret. Dette
har sin bakgrunn i det faktum at
"Norlandiakartet" først og fremst ble brukt av sjømenn. Dessuten har Indre
Helgeland alltid hatt en spredt befolkning, og ble "kolonisert" relativt nylig.
Fra den tidligste okkupasjonen (for ca. 10 000 år siden) helt
til 1800-tallet, da bosettingen av Helgeland for alvor fant sted, var de fleste av
folks grunnleggende behov å finne i kystdistriktet, eller "Ytre Helgeland", som
utgjorde det "historiske" bebyggelsesområdets sentrum.
Indre Helgeland ble kalt "Finnmork", landet til
samene (ofte feilaktig betegnet som "lapper"), og norske nybyggere var
interessert i disse områdene kun grunnet handel eller i tider med sult og nød (K.
Jacobsen 1994, s.4). Grensen mellom Helgeland og Sverige har derfor ikke vært spesielt
"hard". Grensen mellom Danmark/Norge og Sverige ble fastsatt først i 1751 etter
mange år med uoverensstemmelser.
Til toppen
|
 |
|
 |
|
 |
Fig.
1.3 Indre Helgeland, et variert landskap med fjell og daler. |
Foto:
Guido van Rijkom |
| |
 |
Fig.
1.4: Helgeland som "Heligeland" i Bleau's Atlas Major (1662). |
|
