HELGELAND av Guido van Rijkom
Kap 3.2 Vikingetida: uavhengige maktbaser på Helgeland 

Vikingeriket –begynnelsen på et regionalt system?
Det som i dag utgjør Nordland Fylke og søndre del av Troms fylke, (helt opp til Malangen), var i Vikingetida kjent som Hålogaland. Det besto av flere mindre Vikingeriker, styrt av stormenn.
På Helgeland antar man at det har vært 5-9 slike maktsentra, som var lokalisert til storgårder. Disse sentrenes lokaliseringsfaktorer er ikke mye ulik faktorene som var vanlig tidligere jf. Kap 3.1. Som naturlig var lå alle disse sentrene langs kysten av Helgeland, jf. fig 3.1.
Selv om vikingene hadde kontakt med eksterne handelsmenn, var Vikinghøvdingene langs kysten, uavhengige av hverandre, og hadde ingen forpliktelser overfor andre instanser.
De styrte over små og stabile selvhjulpne økonomiske system, de hadde eget politiske- og administrative system, eget distribusjonssystem, de hadde til og med egen hedensk religion.
På denne måten var befolkningen bundet til sentrene og deres ledere, selv om bøndene eide landet selv.
Fra sagaene og arkeologiske funn kan vi trekke den slutningen at denne perioden var preget av høykonjunktur og høy velstand.
På storgårdene var hovedbosettingen og maktsentret. Gårdene lå rundt sentret, her produserte man landbruksprodukter.
Tjøtta er et godt eksempel på et slikt senter, se fig. 3.1. Folk dro herfra til øyene lengre ute i havet for å samle mat som fugleegg, jakte på sel, samle dun og fjær.
I innlandet dro de for å jakte på større pattedyr som rein og hente trevirke fra skogene.
Vikingene holdt seg ikke bare til sitt område. Fra deres strategiske og trygge posisjon ved kysten, foretok de handelsturer til bl.a. Tyskland og England. Her byttet de skinn og fisk med andre produkter som de trengte. De handlet også med samene på indre Helgeland, og disse krevde de også skatt av (dette gikk ikke alltid fredelig for seg).
Maktbaser som Tjøtta og Hov, var perfekt lokalisert, ved utløpet henholdsvis Vefsn- og Rana fjorden. Samtidig lå disse stedene gunstig til for nord-sør trafikken etter sjøveien. På denne tida fantes det ikke veier, nesten all transport foregikk med båt. Den sporadiske kontakten med innlandet skjedde over land, det fins imidlertid lite informasjon om de rutene som her ble brukt.

Til toppen