Året 1030 markerer et vendepunkt i norsk
maktstruktur. Hæren til Hårek på Tjøtta, en av Helgelands mektigste vikinghøvding,
tapte for Olav den Hellige i slaget på Stiklestad.
Dette slaget var ikke den eneste
konflikten mellom vikinghøvdingene nordpå og de norske kongene. Lenge før år 1030, har
norske konger forsøkt å få kontroll over de opprørske høvdingene lengre nord i
landet.
Det ble kjempet mange slag, vikinghøvdingene samarbeidet mot de norske kongene, på
den måten klarte de å beholde sin uavhengighet helt fram til år 1030. Ryggraden i de
nordnorske vikingrikene ble knekket. Kysten i Nord-Norge ble nå i stadig større grad
kontrollert av de norske kongene.
Nye sentre i kjølevannet av kongerikets utvidelse
Etter at
vikinghøvdingene hadde tapt slaget mot Olav den Hellige, mistet
vikingsentrene makt til nye sentre som ble bygd opp av kongens menn. Som et resultat av
den nye maktstrukturen var det ikke lenger nødvendig at alle økonomiske -, politiske og
religiøse funksjoner var plassert på ett sted.
Nye spesialiserte sentre utviklet seg, utenfor de gamle vikingsentrene. Kongene valgte
bevisst å bygge opp nye sentra for å raskere fjerne de siste restene av opposisjon fra
vikinghøvdingene.
Opposisjonen mot kongedømmet var mye større på Helgeland enn for eksempel i
Trøndelag. Forklaringa lå selvfølgelig i at Helgeland lå lengre unna Nidaros, som ar
det religiøse sentret samtidig som det var her kongen holdt til på denne tida.
Utbygginga av de nye sentrene hjalp kongene å få kontroll over helgelendingene. Husby
var kongens administrative senter på Helgeland. Herøy og Rødøy fungerer som det
militære- og religiøse senter, mens Torgar er handelssenteret. Senere blir Alstahaug og
Brønnøy viktige sentre på Helgeland. Bl.a. ble Tilrem i Brønnøy et av de viktige nye
sentrene.
Ikke alle sentrene fra Vikingtida mistet makta under Middelalderen. Tjøtta var ett av
sentrene som beholdt sin betydning. Mange av de tidligere Vikinghøvdingene fikk status
som lensmenn av kongen. På denne måten ble de knyttet til kongedømmet, samtidig som de
kunne ha kontroll over sine egne øk interesser. noen av disse gamle øk systemene ble
derfor videreført. På andre steder som f.eks. Vassås, fikk stedet styrket sin posisjon.
Det norske kongedømmets seier over Vikinglederne ga kongene mer makt samtidig som dert
førte til at kristendommen ble introdusert på Helgeland. Bygging av kirker var en av
hovedoppgavene til erkebiskopen i Nidaros (Trondheim).
Seks steinkirker og flere trekirker ble bygd på sentrale steder på
Helgeland. I tillegg til
at kirkene var sentrale i forbindelse med innføring av Kristendommen, var de i tillegg
viktige symboler for makt og velstand. Fig. 3.3 viser hvor
disse kirkene lå. (På 1600-tallet). Kirkene var en av de viktigste indikasjon på
menneskelig aktivitet og bosetting. Nesten
alle kirkene ble bygd ved kysten, kirkene på
Hemnesberget og på Dolstad i Vefsn, var fungerte som spydspisser i forbindelse med
kristningen av det spredtbebygde Indre Helgeland.
Utvidelse av jordbruksarealet
På grunn av en sterk forbedring i den økonomiske situasjonen, parallelt med en
økende befolkningsvekst tidlig Middelalderen, økte landbruksarealet på Helgeland.
Nye gårder ble bygd langs fjordene, og oppover dalene lengre inn i landet. I tillegg
foregikk det en videre utbygging langs kysten, nye områder ble dyrket opp og produksjonen
økte på eksisterende jordbruksland. Men på grunn av Svartedauden (fra 1350) stagnerte
utbygginga på Indre Helgeland.
Svartedauden førte til en dramatisk reduksjon i folketallet i hele Norge, pesten satte
dype spor i det norske samfunnet i flere århundrer.
Innlandet ble hardest rammet, her var tilgangen til næringsrik mat minst. Indre
Helgeland ble følgelig hardere rammet enn områdene langs Helgelandskysten. Omtrent
50-75% av gårdene i innlandet ble forlatt i årene etter 1350. Vi må helt fram til
1600-tallet for igjen finne folk på disse gårdene.
Til toppen
|
