HELGELAND av Guido van Rijkom
Kap. 3.4 Et nytt sosio-økonomisk system, fisk mot korn

Bergen som et sjøbasert veikryss
Fisken ble ikke eksportert direkte til kundene i Europa. I begynnelsen av denne handelen, hadde Trondheim rollen som hovedeksportør av nordnorsk fisk. Snart overtok Bergen denne rollen.
I år 1250 var Bergen den viktigste handelsby i Norge. I begynnelsen var det norske handelsmenn som kontrollerte markedene, men gradvis overtok de tyske Hanseatene kontrollen med handelen.
Etter 1350 ble Hanseatenes posisjon fastsatt av den internasjonale handelsorganisasjon "Den Hanseatiske Liga", som kontrollerte handelen fra byer som Lubeck og Rostock.
Den gamle forbindelsen Vikingene hadde til England, ble nå erstattet med handel til det vestre – og midt-europeiske marked.
Hanseatene i Bergen ble svært mektige på 1300-tallet. Organisasjonen opptrådte som en stat i staten, med egne lover.
Hanseatene hadde stor innflytelse på norsk handelspolitikk, de fikk gjennom flere spesielle lover og privilegier. Så tidlig som på slutten av 1200-tallet, ble det mer eller mindre forbudt for utlendinger å seile nord for Bergen. Dette førte til at de hadde ikke annet valg enn benytte seg av handelsmenn fra Bergen.
Fra 1560 fikk Hanseatene gjennom en kongelig forordning som sa at all fisk fra Nord-Norge som skulle eksporteres, måtte skipes via Bergen og av en handelsmann fra Bergen.
Det som i dag utgjør Nordland fylke hadde den største eksporten av fisk. I 1756 kom 70% av all fisken som ble eksportert via Bergen, fra Nordland.
Bergens rolle som hovedeksportør for fisk fra Nord-Norge og byens rolle som importør av handelsvarer fra Europa, gjorde at byen ble det ideelle sjøbaserte knutepunktet.

Ustabile markeder
En økonomi basert på fisk har alltid vært sårbar. Folk hadde ikke bare å hanskes med varierende fangster, men også mulighetene for avsetning av fangstene og fortjenesten kjennetegnes av usikkerhet og store variasjoner, forhold som fiskerne i liten grad har kontroll over.
I neste omgang har dette en direkte innvirkning på det regionale sosioøkonomiske system. Heller ikke på Helgeland kunne man komme seg unna disse særtrekk som kjennetegner dette med salg av fisk.
Den store pesten som herjet Europa på slutten av Middelalderen, førte til reduserte priser på korn i Europa. Etterspørselen og dermed også prisen på tørrfisk økte. Spesielt Helgeland hadde fordeler av denne utviklinga, på 1400-talet var Helgeland regnet som et av de rikeste områdene i Norge.
Reformasjonen midt på 1500-tallet , endret denne situasjonen dramatisk. I store deler av Europa var det ikke lenger obligatorisk å spise fisk i fasteperioden, dette førte til en reduksjon i etterspørselen etter fisk fra Nord-Norge, samtidig som prisene falt. I tillegg ble silda som ble fisket av bl.a. nederlandske fiskere, etter hvert en trussel for norsk fisk.
Prisforholdene endret seg til det verre for norske fiskere, prisene på korn økte betraktelig samtidig som prisene på fisk sank til et uakseptabelt lavt nivå. Resultatet var en voldsom forverring av levekårene i store deler av Nord-Norge.
Som en direkte konsekvens av denne vanskelige matvaresituasjonen, ble fisket intensivert, samtidig som jordbruket økte sin betydning på Helgeland.
Produktiviteten på eksisterende landbruksareal økte og mange nye gårder ble opparbeidet langs fjordene og i innlandet.
30-års krigen som herjet i Europa fra 1618 til 1648 hadde også betydning for levekårene i Norge. Prisene på fisk var som nevnt lave, mens kornprisene var høye. En av grunnene til den høye prisen på korn var at Tyskland importerte ikke korn under krigen.
På Helgeland var det flere dårlige innhøstinger i tillegg til at fiskefangstene var dårlige, sannsynligvis på grunn av lavere vanntemperatur, som førte til at det ble mindre fisk på Helgelandskysten. Det var derfor svært vanskelige tider på Helgeland på 1600-tallet.
Vi må helt fram til perioden etter 1750 for igjen oppleve gode tider på Helgeland, da steg prisene på fisk betydelig, og det ga grunnlag for bedre levekår.

Til toppen