HELGELAND av Guido van Rijkom
Kap 3.5 Avhengighetstriangelet:
Fiskerbonden – Handelsmannen – Landeieren

Fiskerbonden: Arbeidskraft
Kombinasjonen av fiske og jordbruk sørget for sikre levekår for befolkningen i Nord-Norge helt siden Helgelendingene begynte å dyrke jorda i Jernalderen. Jordbruket var spesielt viktig på Helgeland, her er det god jord, en god del flatt landskap og relativt milde vintre.
Forholdet mellom fiske og jordbruk, varierte betydelig rundt om på Helgeland, fra nord til sør og fra vest til øst. På Sør-Helgeland har jordbruket hatt større betydning for fiskerbonden enn for eksempel på Nord-Helgeland.
Kysten av Sør-Helgeland har de beste topografiske og klimatiske forutsetningene for å drive landbruk. Området er kjent som kornkammeret for Nord-Norge. Bøndene var nærmest selvforsynt med korn i dette området, noe som betydde at de var mindre avhengige av import av korn fra Bergen. Fisk var mindre viktig her, men foruten fiske til eget konsum, var Sørhelgelendingene med på torskefisket utenfor Namdalskysten og i Lofoten.
Den nordre del av Helgelandskysten var mindre egnet for produksjon av korn, her var fisket viktigst.
I dette området var man mye mer avhengig av et godt torskefiske og forsyningene av korn fra Bergen. (Se kap 3.4). Folk fra dette området deltok i Lofotfisket og i fisket utenfor Finnmarkskysten.
Største problemer hadde jordbruket på gårdene langs fjordene og i innlandet. I tillegg til fiske var båtbygging og "salg" av tømmer til kystbefolkningen, nyttige tilleggsnæringer.

Handelsmannen i Bergen: kapital
Mesteparten av fisken som Helgelendingene fisket i løpet av vinteren, ble tørket (mesteparten i Lofoten), og skipet til Bergen sammen med rogn og fiskeolje.
I Bergen ble fisken solgt til handelsmenn, med tilgang til kapital, og som sto i direkte kontakt med Hanseatene. Da Hanseatenes rolle avtok på 1500-tallet, overtok handelsmennene fra Bergen Hanseatenes rolle.
Hver fisker inngikk en avtale med en handelsmann fra Bergen. Avtalene var slik at fiskeren kunne bare selge til denne handelsmannen.
Fiskeren leverte fisk og fikk korn, håndverksprodukter og kreditt som gjenytelser. Denne ordningen førte til et avhengighetsforhold mellom fiskerbonden og handelsmannen. Fiskerbonden kunne fort bli gjeldsslave, en situasjon som kunne vare i generasjoner.

Landeieren
Etter Vikingtida var det ikke vanlig at bøndene eide gårdene de arbeidet på. De forpaktet gårdene, denne ordninga var vanlig på Helgeland helt fram til slutten av 1800-tallet.
Fram til Reformasjonen var det erkebiskopene, de lokale prestene og Kongen som var de viktigste landeierne. Etter Reformasjonen ble landeiendommene som erkebiskopene hadde hatt, overført til Kongen.
Kongen overførte landeiendommene til mange av kongens administrative tjenestemenn, som i de fleste tilfelle ikke bodde på Helgeland. Mange av disse folkene hadde økonomiske interesser i Bergenshandelen.
Fra 1536, da Kristian den 3. ble konge over Danmark-Norge, fikk det danske aristokratiet stor makt over det økonomiske og politiske liv i Norge. I bytte for tjenester de utførte for Kongen, fikk mange av dem tildelt store landområder. Også Helgeland ble delt opp på denne måte.
Helgelands len ble delt opp i mindre deler, og ble lagt under et hovedlen som Bergenhus (1537) eller Nordlandenes (1604).
Etter Danmark-Norges tap i krigen mot Sverige i 1660, solgte Kongen alle eiendommer til private landeiere. Helgeland kom her i en særstilling, her kom jorda i hendene på private eiere, hovedsakelig dansker, som kunne danne storgårder, disse godsene lå i hovedsak langs kysten. (Se figur. 3.5).
Store deler av storgårdene, som for eksempel Dønna og Tjøtta, lå på Indre Helgeland. Dette området var tidligere betraktet som felles land som ingen eide. Storgårdene langs kysten hadde en viktig rolle i forbindelse med kolonialiseringa av Indre Helgeland, som for alvor tok til på 1700-tallet.
Mesteparten av godsene var styrt sørfra. Godsene var i stor grad basert på selvforsyning og forpaktning. De er ofte karakterisert som samfunn i miniatyr, med lange tradisjoner i solidaritet og arbeid. Ved siden av gårdsdrift, hadde noen som hadde viktige funksjoner innenfor fiske og håndverk.
Det må understrekes at forpaktningssystemet var mye mer humant her enn i andre deler av Europa.
Systemet sørget for fortjeneste og velferd for alle aktørene som deltok, systemet kan ikke karakteriseres utnyttende, livegen eller straffarbeid.
I andre deler av Nord-Norge, for eksempel Salten, var mesteparten av Kongens land solgt til bøndene, som et resultat av dette opphørte forpaktning av gårder tidligere på i disse områdene.

Tilbake

Webjørn Solli